Har folket makt til å definere hvordan en sykdom skal forstås?
Fra redaktøren i Tidskrift for Lægeforeningen nr. 2, 2012 (http://tidsskriftet.no/article/2200325 ) med overskriften "Maktskiftet", hevdes det at bloggmakt og kampanjejournalistikk har bevist at folket har makt til å sette poltisk dagsorden, definere hvordan en sykdom skal forstås og påvirke fordeling av forskningsmidler. Artiklen tar utgangspunkt i kronisk utmattelsessyndrom (CFS). Bloggerne og journalistene som nevnes omtaler hovedsakelig ME. Noe av uenigheten som omtales i "Maktskiftet" handler om ulike syn på hva CFS/ME er.
Det forundrer meg at representant fra Tidsskriftets redaktør mener at bloggere, som selv har ME og/eller er pårøende, ikke er kvalifisert til å mene noe om hvordan deres sykdom oppleves og skal forstås. Jeg har i mange år hatt kontakter med enkeltpersoner og familier med sjeldne og lite kjente diagnoser. De fleste har opplevd manglende forståelse fra helsetjenesten for hva det innebærer å ha den aktuelle lite kjente diagnosen. Etterhvert som kunnskap om sjeldne tilstander har økt er dette for noen grupper blitt mye bedre, men ikke for alle. Historiene som fortelles er ganske parallelle til det jeg har hørt fra de som har ME eller er pårørende. Likevel er det forskjeller, sett med mine øyne. Selv om årsaken til mange sjeldne og lite kjente tilstander er ukjent, får de fleste bistand fra kommunenes omsorgstjenester, vurdert ut fra behov for pleie i eget hjem. Slik er det i meget liten grad for de som har alvorlig grad av ME. Dette kommer også frem i en undersøkelse fra SINTEF , som ble publisert i januar 2011.
En annen forskjell er den politiske oppmerksomheten som gis ME-gruppen. Stortingsrepresentanter har både ved muntlige og skriftlige spørsmål, samt interpellasjon satt fokus på pasientgruppens mange udekkete behov gjennom flere år. Like stor politisk interesse får ikke andre med lite kjent diagnoser, selv om de heller ikke alltid får behandling og andre nødvendige støttetiltak. Fortsatt møtes (CFS/ME-) pasienter som har uforklarlig langvarig utmattelse, smerter, søvnvansker, konsentrasjonsvansker o.l. med skepsis og anbefaling fra leger om å ta seg sammen, trene og gå til kognitiv terapi. Ofte mangler medisinsk utredning, bl.a. fordi kjennskap til diagnostiske kriterier er liten blant fastlegene (jfr SINTEF-rapporten).
I "Maktskiftet" vises det til en publikasjon i Tidsskriftet 3/2011 om metanalyse av randomiserte studier om treningsbehandling ved CFS, som konkluderte med at tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse for disse pasientene. Forfatterne finner ikke holdepunkter for at dette er skadelig. Dette er kommentert i nr 8/2011 av Tidsskriftet i brev til redaktøren: Gradert treningsterapi kan ha skadelig effekt http://tidsskriftet.no/article/2095718 . Det vises bl.a. til studier som har fulgt opp pasientene i ett år og påvist svekket fysisk funksjon etter kognitiv behandling og gradert treningsterapi.
Erfaringsbasert kunnskap og brukermedvirkning er nedfelt i lover, strategier og retningslinjer. Dette er ikke 100 % fugt opp alle steder i helsetjenesten og er bare i startgropen når det gjelder forskning. Når det gjelder brukermedvirkning fra representanter fra ME-pasientene registrerer jeg at det ikke aksepteres av miljøer som forøvrig snakker varmt om brukermedvirkning. Det virker som det er provoserende for forskere og leger at pasientene har mot til å påstå at de blir dårligere av anbefalt behandling.
"Ved ME/CFS foreligger det en langvarig, betydelig, uforklart utmattelse, uten normal hvilelindring. Utmattelsen forverres av anstrengelse og det foreligger en forlenget restitusjonstid. Smerter, søvnforstyrrelser og kognitive problemer er også en del av sykdomsbildet. I tillegg foreligger det tilleggssymptomer fra forskjellige organsystemer."
29.01.2012 kl.16:55
Elisabeth
01.02.2012 kl.13:35
Kan være verdt å merke seg at artikkelforfatter er med i samme medienettverk som talsperson nr 1 for Lightning Process i Norge. Foruten å sosialisere på twitter, er de også venner på FB.
Ved spørsmål om dennes forhold til LP forkjemperen og om samtaler med denne kunne ha farget vedkommendes syn ble dette tilbakevist som ufint spm og personsjikane.
Når ble det sjikane å spørre om bakgrunn og tilknytning til andre i en helsedebatt?
Var det mediamakt det var snakk om? Kanskje verdt å spørre seg mediemakt fra hvem?
Andreas
01.02.2012 kl.21:12
Måne
01.02.2012 kl.21:48
Jeg må innrømme at jeg noen ganger ønsker at noen fikk smake litt på hverdagene med denne sykdommen..Det ville kanskje gi en annen ydmykhet for det man ikke forstår...For her mangler både ydmykhet, empati og elemtær kunnskap om denne sykdommen slik jeg ser det. Det er utrolig og dypt beklagelig at en redaktør for norske legers tidskrift ikke har mer kompetanse på en så alvorlig sykdom.Ved å skrive denne artikkelen legger h*n enda en stein til byrden for alvorlig syke mennesker.- Hvorfor?
Tusen takk til deg, Lisbeth Myhre, for at du har forstått og for at du sier din mening! Varm klem sendes:-)
myhreperspektiver
02.02.2012 kl.11:49
myhreperspektiver
02.02.2012 kl.11:51
myhreperspektiver
02.02.2012 kl.11:57
Måne
02.02.2012 kl.13:09
Ha en god dag!
Helge
02.02.2012 kl.18:37
Jeg synes styret i Tidsskriftet bør opptre seriøst og troverdig, de bør derfor vurdere redaktørens stilling etter dette. Spesielt etter at opplysninger om tilknytning til LP klanen er fremkommet og redaktørens respons når hun blir konfrontert med disse fakta. Det er vanlig at folk reagerer sånn når man har truffet spikeren mitt på hode.
Jeg kommer til å forfølge saken og sende en forespørsel om dette til tidsskriftet, med kopi til helseministeren. Jeg mener det er på sin plass at hun er informert. Dette er svært alvorlig.
tege
02.02.2012 kl.23:32
Historien har dessverre så altfor mange eksempler hvor legevitenskapen har måttet komme til et viss kors etter å ha feiltolket sykdom i årtier.
Det mest tragiske er at dette ikke først og fremst handler om leger og helsepersonell, men om hundrevis av hverdager og tusenvis av timer - som den syke skal leve med dobbel bør: Sykdom og alt som unødvendig følger feilbehandling eller ønske/krav om feilbehandling.
MEsyke ber da først og fremst om ydmykhet for det man pr d.d. ikke VET, og lengter etter en NYSGJERRIGHET på det PASIENTENE opplever og de FUNN som tross alt (i stadig større grad) gjøres hos MEsyke world wide.
ME-syke er som nevnt ikke de første som har måttet gå foran de som skal behandle, og vi kan bare håpe at de blir "de siste" som opplever det som så langt er opplevd.
Takk nok en gang for at du her satt det inn i myhrePERSPEKTIV! Det har tyngde!
~SerendipityCat~ / Cathrine Westerby
03.02.2012 kl.02:35
Det virker ikke som om de helt har forstått dette med brukermedvirkning nei. Sosiale medier er jo glimrende for å løfte frem stemmer og erfaringer som ellers ikke ville ha blitt hørt. Synes det er noe nesten panisk i reaksjonen som da kommer med påstander om strategier og kampanjer for å løfte frem et forskningsresultat, men ikke et annet. (Når de to i det hele tatt ikke kan sammenlignes).
Ser jo nå også at Live Landmark får blogge for Tidsskriftet. Det gjorde ikke tilliten til dem noe større for å si det sånn.
Måne
04.02.2012 kl.12:47
Spalteplassen LL får, burde vært brukt til opplysning om all den fantastiske biomedisinske forskningen på ME som faktisk foreligger. Selv syke pasienter klarer å holde seg oppdatert på denne. Hvorfor er ikke Tidsskriftet.no mer interressert i denne forskningen?
Mette
07.02.2012 kl.16:00
Anna-Lena Grønland
08.02.2012 kl.10:06
I kronikken som du refererer til blir noen bloggere nevnt. Bloggeren Marias Metode er lege, og bloggeren SerendiptyCat er sosiolog og har arbeidet på SINTEF. Hva den den tredje bloggeren har arbeidet med vit jeg ikke. Det er alltså en del aktive bloggere som har en universitetsutdannelse, og som har vært aktive i universitetsmiljø. Det er ikke det inntrykk som man får i den her kronikken.
Fluge og Mella setts i sammenheng med en bevisst mediestrategi, mens de i virkeligheten har gjort en bra studie som holder vitenskaplig mål også internasjonalt.
Jeg har ikke sett noensted at psyko-somatikken svarer på kritikk på vitenskaplig metode. I steden kjør de videre på cbt, og kritiserer pasientgruppen. Hadde de lyttet mere på pasientene, da hadde de ikke kommet inn i den her situasjonen. Hvor mye har de egentlig fulgt med på internasjonal ME forskning?
Hvor finns legenes tidskrift i alt det her? Burde ikke deres oppgave å være å interessere seg for vitenskap og beprøvd erfaring?
Det ser for meg ut til at de henger ut pasientgruppen i stedet for å svare på relevant kritikk om vitenskap og beprøvd erfaring. Har man virkelig ikke bedre forsvar?
myhreperspektiver
08.02.2012 kl.16:49