Rehabilitering som virkemiddel for samfunnsdeltagelse - uinteressant?

"Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet." Slik er re-/habilitering definert i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator.

Individuelle rehabiliteringsforløp skal bidra til at mennesker rmed kroniske sykdommer, medfødte eller ervervede funksjonsvansker kan delta i samfunnet og ha sosial omgang med familie og venner. Dette er viktig uansett hvilken alder man er i, men behovet for tverrfaglig innsats er størst for barn, ungdom og unge voksne. Rehabilitering med arbeid som mål kan være viktig for langtidssykemeldte og unge med funksjonshemninger som ikke er blitt yrkesaktive.

Riksrevisjonen la frem en rapport om hvorledes det står til med rehabiliteringsområdet, den 6. mars i år . Her er noen hovedpunkter:

"Helse- og omsorgsdepartementet har gjennom budsjettproposisjoner og Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008 - 2011 varslet at fagfeltet rehabilitering skal styrkes.

Samtidig viser den foreliggende rapporteringen en reduksjon i aktiviteten for rehabilitering, dok 3:11 (2011-2012).

I perioden 2008 til 2010 ble andelen pasienter med rett til nødvendig helsehjelp innen rehabilitering redusert i tre av fire regioner.

Det har skjedd vesentlige endringer i organiseringen og innretningen av rehabiliteringstjenester de siste årene. Det er imidlertid ikke mulig å måle om disse endringene har ført til en styrking av rehabiliteringsfeltet i perioden 2005 til 2010.


Rehabiliteringsavdelingene i helseforetakene og de private rehabiliteringsinstitusjonene mener at mer enn halvparten av pasientene som skrives ut har behov for oppfølging av kommunehelsetjenesten.

Samtidig mener 80 prosent av kommunene at spesialisthelsetjenesten mangler kunnskap om hvilke tjenester kommunene kan tilby.

Flere rehabiliteringsavdelinger i helseforetakene erfarer at kommunene i liten grad har kompetanse eller kapasitet til å følge opp de tiltak som spesialisthelsetjenesten anbefaler.

Dette rammer særlig yngre pasienter som ofte har behov for mer tilrettelagte rehabiliteringstjenester.

Lite kunnskap om behov for rehabilitering."

For ca 3 uker siden hadde jeg en bloggpost om samme tema. Da hadde Helsedirektoratet nylig lagt frem rapport om Nøkkeltall for helsetjenesten som dokumenterte nedgang i rehabiliteringstilbudene. Helsedirektoratet nevnte ikke dette i pressemelding og annen omtale.

Riksrevisjonens rapport som meget godt dokumenterer at politiske løfter og målsettinger ikke er nådd, har heller ikke fått oppmerksomhet. Dagsavisen hadde i dag, 10.3.12, en artikkel med overskriften "Slakter innsatsen". Kommer flere til å følge opp?

Hvorfor vekker ikke dette tema like mye oppmerksomhet som ventelistegaranti og andre temaer som omhandler behandlingstilbud? Er det fordi mange tror at rehabilitering ikke er et viktig helsetilbud? Er det fordi mange ikke vet/forstår betydningen av rehabilitering? Er det fordi rehabilitering ikke helbreder?

Helsedirektoratet har gjennomført flere undersøkelser for å få grunnlag for å vurdere behov for rehabilitering og synspunkter på nytte av rehabilitering. En undersøkelse blant fastleger i 2010 viste at 87% mente at rehabilitering var viktig for å unngå uførepensjon for unge funksjonshemmede. Samtidig sa bare 16% at de fant samsvar mellom tilbud og behov for rehabilitering for personer under 30 år.

Økningen i antall unge, under 30 år, som mottar uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger har hatt politisk oppmerksomhet lenge. I fjor fremla regjeringen Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Der er det ingen konkrete tiltak for å styrke rehabiliteringstilbudene for unge med funksjonsnedsettelser. Jeg gjentar spørsmåelt: Hvorfor er ikke rehabilitering et tema som får oppmerksomhet?

 

 

 

 

 

Én kommentar

MariasMetode

13.03.2012 kl.22:08

Gode spørsmål du kommer med, Lisbeth!

Jeg diskuterer noe av det samme inne på min siste post - hva skjer i dette rommet etter diagnosen for langtidssyke?

Hvorfor skjer det så lite?

Hva kan vi gjøre i dette mellomrommet - og hvem skal gjøre det?

At ingen virkelig har tatt spadetak og funnet løsninger, forundrer meg, i og med at det også MÅ være god økonomi å få folk som vil og kan, dersom de får rett behandling, rehabilitering og habilitering, inn i en arbeidsituasjon. Foruten den gevinsten som enkeltindividet opplever ved å møte gode tjenester av denne typen og styrke sin tilfriskningskompetanse, selvsagt.

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

69, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg vært ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits