Noen refleksjoner

Lenge siden jeg har bidratt med meninger nå! Det betyr ikke at det ikke er grunn til å mene noe, snarere tvert i mot. Det er mange saker jeg skulle ha kommentert. Et ryggbrudd har satt meg litt på sidelinjen, men nå kan jeg klare første innkast.

I de siste ukene har jeg grublet over hva som er årsakene til lang avstand mellom vedtatt (god) politikk og kommuner og bydelers gjennomføringsevne. Tre eksempler fra massemedia illustrerer avstandene:

  • Politisk målsetting om at unge med funksjonsnedsettelser skal få utdanning og mulighet for arbeidsdeltagelse slik at færrest mulig skal bli uførepensjonister, blir glemt når unge med behov for praktisk bistand søker kommunale tjenester. Vedtakene om antall timer med bistand dekker kun nødvendige tjenester for å ivareta basale helsefunksjoner. Dette er ikke tilstrekkelig for å skaffe seg utdanning og arbeid.
  • Det er 20 år siden reformen for utviklingshemmede ble iverksatt og institusjoner nedbygget. Utviklingen har ikke gått i ønsket retning og regjeringen la frem et informasjons- og utviklingsprogram høsten 2010 for å tydeliggjøre den vedtatte politikken. Fortsatt vedtas det boligutbygging som blir intitusjoner istedenfor egne hjem. Tjenestene som skal tildeles enkeltbeboere blir felles og tjenesteutøvere ansettes i boligen. Dette fratar den enkelte muligheten for selv å velge døgnrytme og fritidsaktiviteter.
  • Uheldige hendelser og manglende oppfølging av kvalitetsforskriften forekommer ved de fleste sykehjem. Noen  får omtale i massemedia, men de fleste forbigås i stillhet, selv om noen dukker opp i rapporter fra Helsetilsynet og Pasient- og brukerombudene.

Hvorfor blir praksis ikke i samsvar med politikken?
Jeg har noen hypoteser og vil gjerne ha kommentarer.

Den første hypotesen er at politikken er dårlig kjent blant de som skal fatte vedtak om tjenester til mennesker med funksjonsnedsettelser. Gjeldende lover og forskrifter, som er ett av virkemidlene for å gjennomføre politikken, er lite kjent blant beslutningstakere i kommuner/bydeler. Dermed når ikke viktige styringssignaler frem til tjenesteledere og den enkelte helsearbeider. Dette rammer både de som blir sykehjemsbeboere og yngre som lever store deler av livet med behov for praktisk bistand for å delta i samfunnet.

Den andre hypotesen er at utdanningen av saksbehandlere og tjenesteutøvere ikke bidrar til forståelse av konsekvenser av ulike funksjonstap. Tror at det mangler undervisning om ødvendigheten av å benytte individuell plan i en prosess for å komme frem til den enkeltes tjenestebehov. Tjenestebehovene vil være avhengig av alder, funksjonstap og individets egne mål for deltagelse sosialt og i samfunnet. Etter 11 år med egen forskrift om individuell plan er det fortsatt mange som ikke får denne retten og mye misforståelser om hva som er målet med en individuell plan.

Den tredje hypotesen er at brukermedvirkning ikke tas på alvor. Gjennom god dialog med den enkelte tjenestemottaker vil det være mulig å tilrettelegge tjenestene slik at behovene  dekkes i større grad. Ofte virker det som brukeren må ta i mot de tjenester som finnes, selv om de ikke løser brukerens utfordringer. Lite fleksible tjenester kan bli mer kostbare enn tilpassede tjenester. Igjen er bruk av individuell plan et godt verktøy - også for sykehjemsbeboere.

 

 

 

4 kommentarer

Harald Zahl

28.06.2012 kl.20:50

Det er behov for å supplere dine hypoteser med en mer generell: Det er ikke sammenheng mellom ambisjonsnivå i lovverket og økonomiske bevilgninger vedtatt for å gjennomføre regelverket. Dette fører til de misforhold du tar opp i ditt innlegg. Tør jeg driste meg til å si at dette er en "villet" utvikling? Med dagens teknologi burde man kunne oppdatere saksbehandlere på hvordan et lovverk skal forvaltes i tråd med lovgivers intensjoner. Det er klart det koster penger, men da får man ta et valg: A) Redusere ambisjonsnivået eller B) Øke bevilgningene. Det er et tankekors at funksjonshemmede som f.eks. ikke selv har bedt om å få komme inn i denne verden, blir økonomisk ansvarlige for at kommunen de bor i ikke vil gi dem et liv i tråd med intensjonene i lovverket.

Jeg tror at folk flest gjerne betaler noen prosent ekstra i skatt for å slippe stadige mediaoppslag om svikt i velferdsordningene som rammer enkeltindivider, men motytelsen må være at politikerne i større grad argumenterer offentlig for sine prioriteringer i et språk folk forstår. Er det f.eks rimelig at vi bruker store summer på prenatal omsorg når vi ikke kan tilby et verdig liv på sikt. (ok, her kommer diskusjonen til å gå høyt om hva et verdig liv er, men la oss si at det er intensjonene slik de kommer til uttrykk i lovverket). Bør vi subsidiere assistert befruktning når folk ikke får tilstrekkelig tjenestetilbud for å kunne gjennomføre et utdannelsesløp? Jeg har lenge vært tilhenger av et system med individuell vurdering av søkerens behov, men erkjenner at dette nok først og fremst gavner de mest ressursterke. Vi burde nok gå mer i retning av et rettighetsbasert system med ytelser som utløses automatisk om man fyller visse vilkår. Også her vil man oppleve ulemper, men forhåpentligvis mindre enn med dagens system

Toril Heglum

01.07.2012 kl.07:53

Bra skrevet! Trrenger bare en presisering: Individuell plan er en rett, ikke en plikt. Kommunen plikter å koordinere tjenester uavhengig av om jeg ønsker en individuell plan eller ikke. For folk som ser det unødvendig med individuell plan er det viktig å få fram at det ikke er en plikt eller nødvendig, bare et tilbud,

myhreperspektiver

03.07.2012 kl.11:54

Toril Heglum: Riktig det du sier om individuell plan og "rett og plikt". Mitt poeng er at ved å bruke individuell plan som et verktøy så styrkes dialogen mellom tjenesteapparatet og bruker. Denne dialogen er viktig for å tilpasse tjenestene individuelt. Jeg forstår ikke hvorfor noen ikke ønsker individuell plan, selv om de har behov for flere tjeenster i lang tid. Tror det kan skyldes at det er for lite kjennskap til hvorledes prosessen kan gjennomføres på rimelig tid.

myhreperspektiver

03.07.2012 kl.12:11

Harald Zahl: Generelt mener jeg at ikke all forklaring ligger i manglende økonomi. Ressurskrevende tjenester utløser øremerkede penger til kommunene.
Jeg tror du er inne på et viktig spor når det gjelder prioriteringer. Det er ikke god tone å sette ulike gruppers behov opp mot hverandre, men når det handler om hvilke offentlige tjenster det er mest behov for, syns jeg vi må tørre å ta debatten. En slik debatt vil handle om etikk i stor grad, men også om hvilke tjenester som er livsnødvendige og hvilke som er nødvendige for at også mennesker med behov for praltisk bistand kan delta sosialt og i samfunnet. Prioriteringsdebatten hittil har stort sett handlet om helsetjenester og ikke om praktisk bistand som f.eks. BPA. Prioritering handler om å si nei til noe for å si ja til det som det er mest behov for - ikke lett dette.

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

69, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg vært ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits