Tanker etter Skavlans program 18. januar 2013

I Skavlans program 18. januar ble "handicapsamfunnet" omtalt negative til at noen prøver å komme seg opp på bena fremfor å sitte i rullestol. Dette samfunnet er kanskje det jeg kaller "rørsla" og som jeg mener er aktivister med ulike typer funksjonsnedsettelser. De fleste i "rørsla" er født sånn eller blitt sånn tidlig i livet. Den opprinnelige "rørsla" består nå av folk som nærmer seg "eldrebølgen". Birgit tilhører en ny generasjon og hennes erfaringer er fra et samfunn som er på vei til å bli mer tilgjengelig enn det var da "rørsla" vokste opp. Teknologien har utviklet seg og gir, heldigvis, nye muligheter for funksjonshemmede. Diskusjonen på Skavland og på NRKs internettsider og Birgits egen kommentar er bakgrunnen for denne bloggposten, mikset med mine synspunkter i et historisk lys.

Politiske mål for universell utforming og antidiskriminering
Målet for politikken for funksjonshemmede har i mange år vært full deltagelse og likestilling i samfunnet. Deltagelse i samfunnet for alle, uansett hva slags funksjonstap man har, skal imøtekommes av universell utforming av bygninger, transportmidler o.s.v. I tillegg er det lovbestemt at funksjonshemmede ikke kan diskrimineres. For min del betyr det at jeg skal komme frem på hjul der jeg ønsker og at det finnes teleslyngeanlegg og/eller tekstet informasjon. Ikke alle forstår betydningen av universell utforming og det har vært mange debatter i massemedia om krav til rullestolstilgjengelighet til og i boliger, særlig stiller en del spørsmål til at bad må være så store når det er så få som bruker rullestol. På NRKs internettside som omtalte Skavlanprogrammet kom det også en kommentar om dette: "Se de kan jo tilpasse seg samfunnet, hvorfor må jeg bygge kjempestore bad?"

Politiske mål for andre områder
Politikken omfatter også rettigheter som bidrar til deltagelse og likestilling: Kommunale tjenster som praktisk bistand (bl.a. BPA) og god medisinsk behandling i både primær- og spsialisthelsetjenesten, rehabilitering, trygderettigheter som tekniske hjelpemidler, grunnstønad, hjelpestønad, uførepensjon mm. For min del betyr det at jeg skal få helsehjelp selv om jeg har en sjelden og lite kjent, medfødt diagnose, at jeg skal møte helsepersonell som kan kommunisere med sterkt tunghørte og at mine tekniske hjelpemidler kan tilpasses min kropp som ikke er A4-format.

Litt historie
Da jeg vokste opp kunne jeg ikke bruke rullestol hjemme fordi det var trangt og trapper der jeg bodde. Jeg kunne ikke bruke rullestol på skolen fordi den ikke var tilrettelagt.  Jeg vokste opp på sykehus hvor gangene var et eldorado for rullestolkjøring, men ikke et samfunn for en skoleelev. Takket være et godt rehabiliteringsopplegg klarte jeg å komme ut i samfunnet, fikk utdanning på universitetet og ble yrkesaktiv i 40 år. Hele tiden har det vært hindringer som måtte forseres. Det er det fortsatt, men de er heldigvis blitt mindre, bortsett fra helsetjenestene. Det er vanskelig å kommunisere når leger snur seg vekk og jeg trenger støtte av munnavlesning. Med brukken arm er det vanskelig å håndtere høreapparat og veldig frustrerende å bli møtt av latter når jeg ber om hjelp. Likeledes å bli sendt hjem med brudd i ryggen fordi røntgenbildet ikke viser nytt brudd, sitat: "Du har hatt så mange brudd at vi kan ikke se om det er noe nytt". Smertee var så store at jeg ikke kunne reise meg opp av sengen.

Handicapsamfunnet?
Så var det handicapsamfunnet eller "rørsla". Som 20-åring forsto jeg at hadde omgivelsene mine vært anderledes så hadde jeg hatt en barndom blant andre barn og ikke hovedsakelig på sykehus. Det  førte meg på vei inn i interessepolitikken og jeg møtte stadig flere som hadde en drivkraft for å skape et bedre tilrettelagt samfunn - ikke et handicapsamfunn. Vi følte nok at samfunnet var delt., vi ble omtalt som de handicappede eller de vanføre. I dag snakkes det om funksjonsfriske i motsetning til funksjonshemmede. Dette er også helt feil fordi funksjonshemmede vanligvis ikke er mer syke enn andre. "Rørsla" besto ikke utelukkende av rullestolsbrukere fra tidligere Vanførelaget. De eldste organisasjonenen av funksjonshemmede er av døve og av blinde. Senere organiserte andre grupper seg som lungesyke (tuberkulos var et stort problem tidligere), revmatikere, diabetikere, epileptikere m fl. Fra 1970-tallet ble det stadig flere organisasjoner også av sjeldne diagnoser. Tidligere var det de store diagnosegruppene som hadde klart å etablere seg, men med godt forbilde fra Foreningen for blødere i Norge kom det stadig nye organisasjoner av mindre diagnosegrupper. Organisasjonen jeg tilhører ble etablert i 1979. I tillegg til å kjempe for likestilling og tilrettelegging av samfunnet hadde sjeldne (små) diagnosegrupper stort behov for å kjempe for helsetjenester med kompetanse på diagnosene og andre rettigheter, eksempelvis gratis tannbehandling for alle med oralmedisinske problemer pga en sjelden diagnose.

Ny generasjon av aktivister
Det er flott at unge med bevegelseshemninger kommer på banen og viser at samfunnsdeltagelse skal være en selvfølge. Jeg håper at NRK vil bidra til positiv markedsføring av flere og at det da kan vises at vi er individer med ulike funksjonstap, ulike årsaker til funksjonstapene og ulike mål for livet vårt. I programmet Uten grenser deltok det også personer med medfødte funksjonshemninger, men de har ikke blitt store stjerner på NRKs programmer. Det er godt håp om at samfunnet blir for alle og at det blir slutt på å omtale funksjonshemmede som det motsatte av funksjonsfriske. Husk at for få år siden var Birgit ikke funksjonshemmet enda. Hun er blitt sånn - jeg er født sånn.

 

 

5 kommentarer

Kjellaug

20.01.2013 kl.17:44

Så bra skrevet Lisbeth.

Harald

20.01.2013 kl.21:13

Godt skrevet, Lisbeth og så enig, så enig. En alternativ karriere for deg kunne vært journalistikken. Du gir oss perspektiv på ting, og selv om jeg har vært en del av Rørsla du beskriver og stått på barikadene, er jeg forsiktig her. Hun er ung og entusiastisk, burde hun ikke få en dytt bak enn en bom foran seg? Så kan man alltids diskutere virkemidler i etterkant. Nei, vi må være rause med hverandre.

Harald

20.01.2013 kl.21:14

Godt skrevet, Lisbeth og så enig, så enig. En alternativ karriere for deg kunne vært journalistikken. Du gir oss perspektiv på ting, og selv om jeg har vært en del av Rørsla du beskriver og stått på barikadene, er jeg forsiktig her. Hun er ung og entusiastisk, burde hun ikke få en dytt bak enn en bom foran seg? Så kan man alltids diskutere virkemidler i etterkant. Nei, vi må være rause med hverandre.

Solveig

21.01.2013 kl.14:19

Veldig bra Lisbeth, deler gjerne denne på min FB side! Debatt er bra, og det er viktig å se framover :-)

myhreperspektiver

21.01.2013 kl.15:36

Takk - og veldig hygeglig med deling :-)

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

69, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg vært ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits