Barn og unge med habiliteringsbehov

Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet har sendt på høring en veileder som skal bedre samarbeidet mellom de to sektorene. Veilederen har vært varslet gjennom flere år og det er med stor interesse jeg leser dokumentet. Har de to direktoratene klart å lage et felles produkt som vil bidra til samordnete tjenester til barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser?

Samhandling
Helsedirektoratet sier i omtalen:  "Den kanskje viktigste forutsetningen for å kunne samhandle er at man kjenner til og forstår hverandres ansvar, oppgaver og begrensninger." Det er et godt utgangspunkt, men erfaringer har lært meg at dette ikke er nok. 

Habilitering er individuelle prosesser hvor fagpersoner skal samarbeide med individet slik at vedkommende når sine mål om deltagelse sosialt og i samfunnet. Det er ikke en selvfølge at barn og unge får hjelp til å sette sine mål før habiliteringsprosessen starter. Dette burde vært et viktig tema i veilederen: Hvordan samarbeide for å få frem barn og ungdoms interesser og ønsker for eget liv. For veldig små barn er foreldrene de viktigste til å sette kortsiktige mål.

I 1998 utga daværende Helsetilsynet en Veileder i habilitering av barn og unge. Der beskrives denne samhandlingen mellom fagpersoner og bruker så godt at det kan kopieres inn i den nye veilederen:

"Alle deltakerne i habiliteringsprosessen må arbeide mot felles mål. Når ulike prioriteringer foreligger og uenighet oppstår, bør det brukes tid på å oppnå konsensus. Det gjelder både ved faglig uenighet og dersom foreldrene ønsker en annen prioritering enn de profesjonelle. Helsepersonell og andre yrkesgrupper har ansvaret for at foreldrenes og barnets synspunkter blir ivaretatt, og at deres behov blir dekket på en måte som kan aksepteres av alle involverte. De ulike yrkesgruppene vil ha forskjellige arbeidsmål, og felles for disse er at de har til hensikt å bringe barnet nærmere det felles overordnede målet. Ulike yrkesgrupper er tradisjonelt sett vant til å sette egne mål for sine tiltak, mens det i habilitering er felles mål som styrer arbeidet."

Kunnskap og kompetanse
Jeg savner at det er lagt liten vekt på behovet for å ha kunnskap om hva det innebærer å ha en funksjonshemning og hvilke konsekvenser det får i ulike alderstrinn. Og så lurer jeg på om de som har laget veilederen har glemt brukermedvirkning? Det fremgår ikke om det har vært med representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner i arbeidet.

Det er mange ulike funksjonsnedsettelser som fører til habiliteringsbehov. For å gi veiledning er det etablert nasjonale kompetansesentra. Med ett unntak er ingen nevnt i veilederen. For å sikre et faglig godt grunnlag for innsats fra både helsetjenesten og utdanningssektoren bør alle kjenne til hvor de kan søke råd og veiledning. Eksempler på aktuelle kompetansesentre er Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser (NKSD), Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU). Alle har tverrfaglig bemanning og dekker kunnskap og kompetanse innen helse og innen utdanning.

Veilederen omtaler utdanning for døve som har rett til opplæring på tegnspråk og blinde med rett til å bruke punktskrift. Hørselshemmede som bruker høreapparat har ikke lignende rettigheter, men behov for fysisk tilrettelegging av undervisningslokaler og tekniske hjelpemidler. Elever med høreapparat har behov for habilitering og tilrettelegging i opplæringssituasjoner. Nå ser det ut som de er en glemt gruppe.  Heller ikke døvblinde nevnes.

Eksemplene som er tatt med i veilederen er gode, men smale og bidrar i liten grad til forståelse av bredden i habiliteringsbehov blant barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Utfordring til Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet
Veilederen er en oppfølging av Handlingsplanen Habilitering av barn og unge utgitt av Helsedirektoratet 2009. I 2013 ratifiserte Norge FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, den er ikke nevnt. Konvensjonen skal sikre funksjonshemmede retten til samme adgang til alle deler av samfunnslivet som andre borgere.  Flere av artiklene kunne vært grunnlag for deler av veilederen. De viktigste er artikkel 7 om barn med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19 om retten til selvstendig liv og til å være en del av samfunnet, artikkel 24 om utdanning, artikkel 25 om helse og artikkel 26 om habilitering og rehabilitering.

De to direktoratene utfordres: Tilpass den nye veilederen til FNs konvensjon om like rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne.

 

 

 

2 kommentarer

Elfinn Færevåg

02.02.2015 kl.10:49

Lenken til høringen virker ikke

myhreperspektiver

02.02.2015 kl.12:39

Elfinn Færevåg: Takk for t du sa i fra. Nå skal lenken være ok.

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

69, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg vært ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits