Sykehusene i våre hjerter

 

Mange er opptatt av sine sykehus for tiden. Hvor skal de bestå, hvilke skal nedlegges helt eller delvis og hvor skal det bygges nytt? Jeg skal ikke diskutere om valget av sted for nytt sykehus var et klokt valg i Helse Møre og Romsdal, men jeg er blitt inspirert til å drodle over temaet sykehusene i våre hjerter fordi barneavdelingen ved sykehuset i Kristiansund er helgestengt.

Sykehusene i mitt hjerte.
Jeg bor midt i smørøyet med sykehus på alle kanter og er stort sett fornøyd med dem alle. Det siste året har jeg vært pasient på Oslo universitetssykehus (OUS), dvs Aker sykehus og Rikshospitalet og på Bærum sykehus (en del av Vestre Viken) som er mitt lokalsykehus. Den største utfordringen er at tidligere foregikk all min behandling på Ullevål sykehus (nå en del av OUS) og der er det gamle journaler om meg. Journaler som ikke var lett tilgjengelig da jeg ble behandlet de andre stedene. Ullevål har en stor plass i mitt hjerte, men der er jeg nok ikke hjertelig velkommen lengre. Systemet mener at jeg heller skal til Drammen sykehus som er en del av Vestre Viken slik som lokalsykehuset er. Jeg har hittil ikke vært pasient ved Drammen sykehus.Uansett hvor jeg måtte bli innlagt så er maks reisetid med bil ca 45 min.

Jeg har også Ålesund sykehus i mitt hjerte. Det er en del av Helse Møre og Romsdal. Den gang jeg jobbet på sykehuset het det Fylkessjukehuset i Ålesund. Der lærte jeg mye som jeg har hatt nytte av senere. Sykehuset var velfungerende med god faglig bredde og kompetanse. Det lærte jeg mye av, men jeg lærte også at pasientene ikke bodde rett utenfor sykehusdøren. Jeg fikk etter hvert en del geografikunnskap om Sunnmøre. Etter å ha bommet stygt noen ganger så sluttet jeg med å innkalle pasienter som bodde f.eks. i Geiranger, Stranda, Sykkylven til undersøkelsestime kl  8. Det var, heldigvis, en modig dame som fortalte om reiseruten sin som startet med sparkstøtting kl 04:00 for å nå en ferge slik at hun nådde bussen til sykehuset. Pasientene skulle møte fastende og det var nok ikke så rart at noen var utslitt ved ankomst.

I Kristiansund har barneavdelingen vært og er helgestengt. Det begrunnes med at det skal spares penger. Jeg har noe geografikunnskap om Nordmøre og har reist noen ganger i den delen av fylket. Jeg ser for meg utfordringene over fjell og sjø, særlig i dårlig vær. Tre timers reise kan være fint i sommerferien, men neppe i dårlig vær og med et sykt barn i bilen. Ambulanse eller ambulansehelikopter kan neppe være med på å spare utgifter for Helse Møre og Romsdal? Uansett reisemåte antar jeg at barn med kroniske sykdommer eller funksjonshemninger opplever det både utrykt og slitsomt å måtte skifte sykehus fredag og mandag. Ved akutt sykdom skaper denne situasjonen utsatt behandling og en stressende reise.

Hva er det viktigste med et sykehus?
For meg er det viktigst å få faglig god behandling når jeg trenger det og at jeg møter helsepersonell som lytter og skaper trygghet. Jeg aksepterer å ligge på gangen hvis jeg bare sikres riktig behandling. Fordi jeg har en sjelden diagnose ville jeg i en del situasjoner ønske å reise til det sykehuset hvor eksperten er, uansett reisevei, hvis reisen foregikk på en akseptabel måte. Mange steder i Norge er det lange avstander og ved ulykker og alvorlig sykdom oppleves dette utrykt for pasienter og pårørende, selv om vi har flinke og hyggelige ambulansefolk.

I kjølvannet av Samhandlingsreformen skal kommunene etablere egne helsetilbud som kan erstatte noen øyeblikkelighjelp-oppgaver som nå ivaretas av sykehusene. Om dette blir bra vil det gi trygghet for å få hjelp i nærmiljøet, men jeg lurer på om det er nok kompetente fagfolk til å bekle nødvendige stillinger i de kommunale tilbudene?

Hva ønsker jeg meg?
Jeg ønsker at helseministerens visjon skal bli virkelighet. 
Han har en god visjon om å skape pasientenes helsetjenester. Høie sier at det ikke er lett å sette pasienten i sentrum, hvis det står noen andre der. Hans inntrykk er at det er systemene og fagfolkene som definerer hvordan tjenestene skal organiseres, og det skjer ikke alltid ut fra pasientenes behov. Dette tror jeg han har helt rett i, men jeg ønsker meg klar melding om hvordan han skal gjennomføre sin gode visjon. Hvis vi skal nærme oss visjonen er det nødvendig at både helsearbeidere, byråkrater og politikere lærer å ta pasientenes meninger på alvor, særlig pasienter (og pårørende) som har egen erfaring etter nær kontakt med helsevesenet.

 

To facebookgrupper gir mer informasjon:

https://www.facebook.com/groups/521451187995237/?pnref=lhc

 https://www.facebook.com/groups/1416833601867805/?pnref=lhc

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

69, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg vært ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits