Å leve forlengs - å forstå baklengs

Vi er ved starten av et nytt år og jeg er opptatt av å se inn i fremtiden. Har konkludert med at det er bedre enn å skue bakover på året som er gått. Samtidig har jeg behov for å trekke frem noen erfaringer jeg har hatt. Den som følger med videre vil se hvor jeg "havner".

Jeg har flere håp for det kommende året, men innser at det nok kan ta mer enn ett år før mine håp blir virkelighet. I denne bloggposten tar jeg opp to av mine håp.

Hørsel
Det første jeg vil ta fatt i, for å gi meg og andre et bedre liv,er å øke forståelse for hva det vil si å høre dårlig. Samfunnet mangler kunnskap om hørselshemninger og så lenge det vanligvis ikke er person med hørselsfaglig kompetanse  i kommunene, er det lite eller ingen hjelp å få der man bor. Helen Keller, som var både døv og blind, har sagt om sansetap:"Blindness separates us from things but deafness separates us from people." Jeg er ikke helt døv fordi jeg kan høre ved hjelp av høreapparater og tekniske hjelpemidler, men erfarer ofte at jeg likevel er utenfor der flere personer er samlet. En større utfordring er at helsepersonell heller ikke kan noe om hørsel. Jeg har ferske erfaringer om dette fra både legevakt og fastlege. 

Jeg vil bruke 2016 til å komme med innspill på sosiale medier, der det er aktuelt å minne om hørselshemmedes behov. Hvis jeg kan klare å vekke interesse slik at jeg får svar eller at det blir debatt, så kanskje forståelse for betydning av hørselstap øker. Antall hørselshemmede øker. I 2020 vil det være ca 1 million hørselshemmede i Norge. Det er behov for ny innsats i utdanning av helsepersonell og at kommunene får plikt til å ansette audiografer og audiopedagoger. Kommunene får plikt til å ansette ergoterapeuter fra 2017. Det er mange flere hørselshemmede i en kommune enn bevegelseshemmede og andre som har nytte av ergoterapeuter. Manglende prioritering av den største gruppen av funksjonshemmede er vanskelig å akseptere for meg.

Jeg har en mistanke om at manglende tilbud til hørselshemmede kan skyldes at det tidligere var opplæringssektoren som hadde ansvar, bl.a. gjennom spesialskoler for hørselshemmede og døve. I helsesektoren er det spesialisthelsetjenesten som har ansvaret for bl.a.tilpasning av høreapparater. Lange ventetider for å få hjelp ved hørselssentralene og ingen rutine for samhandling med kommunene. Kanskje ikke så rart når det ikke er noen å samarbeide med?

Re-/habilitering
For å leve et meningsfylt liv med en funksjonshemning vil mange ha nytte av re-/habilitering. Dette har jeg blogget mye om tidligere og vil vise til bloggarkivet. Nå er det fortsatt slik at alle venter på at regjeringen skal vise alvor med løftet om satsning på rehabilitering. Hva kan jeg gjøre i 2016 for at re-/habilitering skal få oppmerksomhet, status og ressurser som fagfeltet fortjener? Som på hørselsområdet mangler det forståelse for hva re-/habilitering er og hva gode individuelle re-/habiliteringsprosesser kan føre til. Mitt bidrag kan være å bruke ord som forklarer. Ordene må markedsføres, helst via presse, tenker jeg. Herved har jeg gitt meg selv en utfordring. Hvis noen blir med på dette øker mulighetene for å få politisk oppmerksomhet.

Hvorfor det er vanskelig å få fokus på re-/habiliteringsfeltet tror jeg kan skyldes at man vanligvis ikke dør av manglende re-/habilitering. Derimot kan man leve lenge som uføretrygdet og med redusert livskvalitet. I tillegg kan behov for pleie øke og bli langvarig. Merkelig at dette har noen forstått når det gjelder gamle mennesker som utskrives fra sykehus. De får treningstilbud (kalt hverdagsrehabilitering) for at kommunene skal få reduserte utgifter til pleie i hjemmet. For barn, unge og voksne i yrkesaktiv alder med funksjonshemninger mangler det innsats for å bidra til et mest mulig selvstendig liv i og utenfor hjemmet.

Leve forlengs
Jeg tar sats inn i 2016 med mine to løfter om hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg klarer å bli mer aktiv på bloggen også? Det har vært stille lenge nå, bl.a. på grunn av en nedtur på mitt eget hørselsområde. Men heldigvis kan man skrive uten å høre klimpringen på tastaturet.

2 kommentarer

Britt Løkken

06.01.2016 kl.15:36

Hei! Jeg er kommuneergoterapeut i en liten kommune i Innlandet. Jeg er alene ergoterapeut og har ansvar for oppfølging av alle som trenger rehabilitering, uavhengig av diagnose. Jeg jobber minst like mye med personer med sansetap som med de som har utfordringer på andre områder, som bevegelse og kognisjon. Jeg leser med interesse bloggen din, og skjønner at du har mye kunnskap, basert på utdanning og erfaring, vil bare minne om at det nødvendigvis ikke er akkurat som i Oslo og Bærum (der jeg forøvrig selv har vokst opp) i hele resten av landet. Jeg er helt enig med deg i at de pedagogiske spesialisttjenestene og de helsefaglige kommunale tjenestene må samarbeide bedre. Slik det er i dag, går henvendelsene ofte internt i det pedaogigske systemet, gjerne med direkte involvering av nav/nav hjelpemiddelsentral. Når jeg som ergoterapeut ikke regnes med i (re)habiliteringsprosessen av f.eks hørselshemmede barn, så kan jeg heller ikke involvere meg. Jeg er også kommunens adresse for koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering - og aldri har noen meldt inn rehabiliteringsbehov relatert til hørselsutfordringer. Vi har hatt prosjekt med audiograf i kommunen, og det er ikke tvil om at det var nyttig, rent teknisk sett. Og en audiopedagog vil kanskje være enda bedre, da tror jeg rehabiliteringsideologien vil bli kombinert med praktisk innsikt. Fine samarbeidsparter for ergoterapeuten, for ofte har et menneske sammensatte utfordringer og en må se helheten og ha kunnskap om mer enn en type utfordringer. Men de aller fleste kommuner har ihvertfall en hørselskontakt knyttet til nav hjelpemiddelsentrals hørselsseksjon, og ofte er det kommuneergoterapeuten. Fint du tar opp temaet.

myhreperspektiver

07.01.2016 kl.13:54

Takk for interessant kommentar. Her jeg bor er det hørselskontakt for hjelpemiddelsentralen, men det hjelper lite fordi personen ikke har nok kompetanse. Dessverre vil ikke hjelpemiddelsentralen gi meg anledning til å komme for å prøve aktuelt utstyr. Jeg ble "reddet" av en privatpraktiserende audiopedagog i Oslo (nabokommunen) med avtale med HELFO. Det var ganske tilfeldig at jeg fikk høre om denne muligheten - slik bør det ikke være.

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

70, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende Statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits