Når "blålys" ikke er det viktigste - hva skjer da?

Mange med funksjonshemninger og/eller kroniske sykdommer trenger vanligvis ikke øyeblikkelig hjelp fra helsetjenesten og kommer ikke inn i behandlingsapparatet med blålys. Diskusjonen om nasjonal sykehusplan, som helseministeren la frem sist høst, har fokusert på behovet for akutt kirurgi som en viktig sykehustjeneste. Det er uttrykt frykt for at nedleggelse av akuttkirurgi ved noen sykehus vil føre til et dårlig helsetilbud med fare for liv og helse. Dette er et viktig tema, men jeg vil se nærmere på hvordan det går for oss som vanligvis ikke trenger blålys, men hjelp til å leve med funksjonstap.

Gode sykehustjenester uansett diagnose?
I Sykehusplanen sies det:"Sykehusene må innrette seg etter hvilke sykdommer befolkningen har og hvordan sykdomsutviklingen vil bli framover. Vi skal ha gode sykehustjenester for alle pasienter uansett diagnose, men vi skal ha særlig oppmerksomhet på sykdomsgruppene som vil dominere i årene framover. Sykdomsbildet vil i første rekke bli preget av aldersutviklingen." Dette er et godt utgangspunkt, men hvordan oppleves virkeligheten? Et stort område som preges av aldersutvikling er tap av hørsel. Selv om noen lever hele eller nesten hele livet med nedsatt hørsel er det godt kjent at hørselen taper seg med årene. Om få år er det 1 million med nedsatt hørsel her i landet. Det er ingen spor i sykehusplanen om hva som skal gjøres for å møte hørselshemmedes behov. 

Mestre sine liv?
I januar 2014 holdt helseministeren den årlige sykehustalen og sa: "Det er bra å bli helt fri for en sykdom eller rette opp en skade når det er mulig, men det er også bra å mestre livet godt, og føle at du har god helse, også når du har noen diagnoser, må leve med skader, eller opplever alderdommens svekkelser og bruker noen medikamenter. Derfor mener jeg at definisjonen på god helse er det lik å mestre." Dette er jeg helt enig i og håpet for 2 år siden at dette skulle føre til en helsepolitikk med fokus på bistand til  å mestre de funksjonstap man har. Foreløpig er jeg blitt skuffet. Helseministeren sa også: "Hele helse- og omsorgstjenesten vår må bli flinkere til å hjelpe mennesker å mestre sine liv."

Jeg mener at mange trenger faglig bistand for å nå sine mål om å mestre livet slik at det er mulig med deltagelse i samfunnet, enten det handler om å være aktiv i barnehage, skole, utdanning med sikte på arbeid, yrkesaktivitet eller å leve et mest mulig selvbestemt liv i sitt eget hjem.

I statsbudsjettet for 2016 står det:"Rehabilitering er en tankegang som må gjennomsyre alle ledd og deltjenester i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. God sykdomsmestring forutsetter at pasienter og pårørende har tilstrekkelig kunnskap og praktiske ferdigheter til å endre livsstil i tråd med egne mål, vurdere forandringer i sykdomstilstanden og gjennomføre egen behandling. Den enkelte må få bedre hjelp til å endre livsstil og mestre livet med sykdom." Her ser det ut som endring av livsstil er det viktigste for å oppnå mestring av livet. Noen må ha misforstått. Endring av livsstil gir ikke hørselshemmede hørselen tilbake. Det er hjelp til kommunikasjon med mennesker for deltagelse i samfunnet som gjør at hørselshemmede mestrer livet. En som har hatt slag og fått talevansker får ikke bedre tale av å endre livsstil, men kan ha nytte av logopedtilbud. En med diabetes eller hjerteinfarkt kan få bedre helse ved å endre kosthold og være mer fysisk aktiv, men for å komme i arbeid eller beholde arbeid vil det ofte være behov for andre tiltak.  Hørselshemmede, slagrammede og andre med funksjonstap har behov for re-/habilitering. Re-/habilitering er mer konkret enn en tankegang og krever aktivt samarbeid mellom flere aktører med utgangspunkt i individets mål om mestring.

Status for re-/habilitering
I mange år har det vært sagt fra stortinget at det ikke er godt nok tilbud om re-/habilitering. Dette er helseministeren enig i og sier i statsbudsjettet for i år: "Mange får i dag ikke den habilitering og rehabilitering de har behov for. Ofte kartlegges og vurderes ikke behovet. Dette har med kompetanse, ledelse, ressurser, holdninger og kultur i tjenesten å gjøre. Når brukere blir spurt om hva som er viktig for dem, er svaret ofte å mestre daglige gjøremål. Oppfølgingen må reflektere dette. Derfor har regjeringen varslet en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering." Om få dager skal helseministeren holde den årlige sykehustalen. Kan jeg bli positivt overrasket eller blir det en tale uten betydning for re-/habilitering denne gangen også?

Uten blålys?
Det er vanskelig å få oppmerksomhet, ser det ut til, når vi med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer trenger noe annet for at livet skal mestres (ikke reddes). Dette må det være mulig å gjøre noe med og kanskje det må starte i utdanningen av helsepersonell? Re-/habilitering må bli en større del av utdanningene og få høyere status. Det er ikke veldig mange professorater innen dette fagområdet og forskningen er mest tydelig innen behandling av funksjonstap for utvalgte grupper som f.eks, cerebral parese og i liten grad innen re-/habilitering for personer med sansetap eller sjeldne diagnoser.

Dagens tilbud i spesialisthelsetjenesten, inklusiv de private rehabiliteringsinstitusjonene med avtale med regionale helseforetak, er innrettet slik at tilbudene ikke gjelder alle med behov. Hvordan går det an å utestenge noen funksjonshemmede med behov for re-/habilitering? Kan det hjelpe å innføre et "grønt lys" på transport til re-/habiliteringstilbud?

#hørsel
#rehabilitering
#habilitering
#sykehustale

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

70, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende Statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits