Et samfunn for alle - er det ikke mulig?



Det var en gang jeg trodde det var mulig å nå målet om et samfunn for alle. Den gangen jobbet jeg med regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede. Selv om det var en del utfordringer så opplevde jeg mye politisk vilje til å bidra på vei mot dette målet. Erfaringene er oppsummert i Stortingsmelding nr. 34 (1996-97) og ble videreført i en ny handlingsplanperiode og Manneråkutvalget med NOU 2001:22 Fra bruker til borger - En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer.  Sentrale stikkord for politikken var full deltakelse, likestilling, menneskeverdet, et samfunn for alle, et solidarisk samfunn og bedre levekår. Det har skjedd positive endringer siden den gang, men målene er ikke nådd.

Mål for politikken for funksjonshemmede
Da arbeidet med regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede startet i 1989 gjaldt hovedprinsippene fra St.meld. nr. 23 (1977 -78) Om funksjonshemmede i samfunnet. Den la vekt på at "samfunnets vanlige serviceorganer har det fulle ansvar overfor alle funksjonshemmede og hver for seg bygger ut de nødvendige spesialiserte tiltak. Og at den enkelte funksjonshemmede kan etablere den livssituasjon han ville ha hatt hvis han ikke hadde hatt sin funksjonshemning, dvs. leve, arbeide og bo i sitt naturlige miljø, side om side med andre mennesker."  Prinsippene er snart 40 år gamle og like aktuelle. 

Fysisk tilrettelegging - universell utforming
Handlingsplanene hadde flere tiltak for å bidra til et ikke-funksjonshemmende samfunn. Noen av tiltakene, som tilrettelegging av offentlige bygninger, er videreført, men etter 20 år er det fortsatt offentlige bygninger som er lite tilgjengelige. Byggeforskriftene ble endret for å sikre at nye boliger er tilgjengelige for bevegelseshemmede. Gleden ble kortvarig for nå er kravene lempet vesentlig slik at ikke alle nye studentboliger og nye mindre boliger bygges tilrettelagt. Mindre boliger kan være aktuelle for ungdom med og uten bevegelseshemning og eldre som ønsker å flytte fra et stort hus. Utrolig at det ikke satses på tilrettelagte boliger for alle. Det er store mangler på tilrettelagte boliger og det kan hindre eldre i å bli boende i eget hjem lengst mulig og det hindrer bevegelseshemmede i å besøke venner og familie.

Fysisk tilrettelegging er viktig for flere, bl.a. hørselshemmede som ofte opplever manglende tilrettelegging. God akustikk, teleslyngeanlegg i offentlige bygg mangler de fleste steder inklusiv i sykehus.

Vi har fått diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse dokumenter forsterker de tidligere prinsippene. Det er bra og hvis de etterleves i praksis så kan vi komme nærmere et samfunn for alle.

Holdninger
For at alle, uansett funksjonsevne, skal kunne delta i samfunnet er det mer enn fysisk tilgjengelighet som må være på plass. Noen eksempler viser at holdninger er viktig. 

Det er ikke en selvfølge at alle barn og ungdom får opplæring på sitt språk, hvis det er tegnspråk. I høringsnotatet om ny barnehagelov omtales tegnspråk på lik linje med spesialpedagogikk. For døve er tegnspråk like mye deres språk som for eksempel de som har samisk som hovedspråk. Ingen mener at tilbud om opplæring på samisk er spesialpedagogikk. 

I massemedia, sosiale medier og av og til i offentlige publikasjoner brukes det ord og illustrasjoner som viser negative holdninger til funksjonshemmede. De som mener at ikke-funksjonshemmede er funksjonsfriske kan oppfattes som om de mener at funksjonshemmede er syke. Den oppfatningen er det flere som har og de snakker om pasienter, f.eks pasient i rullestol som reiser med trikken. En slik holdning kan være medvirkende årsak til at arbeidsgivere ikke vil ansette noen med funksjonshemninger.De tror at personer med funksjonshemninger er (mye) syke. Illustrasjoner av personer som er bevegelseshemmet er ofte en gammel dame med rullator, til tross for at rullator kan være et godt hjelpemiddel for alle aldersgrupper og begge kjønn. Selv brukte jeg rullator som yrkesaktiv. 

Tilgjengelighet til toaletter er et interessant eksempel. Skilting av toaletter i bygg for publikum viser at det er tre kjønn: Kvinner, menn og rullestol. Av og til er et av kjønnene tvekjønnet, for eksempel mann og rullestol, mens toalett for kvinner ikke er for rullestol. Selvfølgelig er rullestolmerkede toaletter populære, men hvorfor kan ikke toaletter være for alle?

Å bruke diagnose som kjennetegn på mennesker er med på markere at vedkommende er annerledes, og ofte legges det til "med spesielle behov". Jeg har aldri forstått hvilke spesielle behov jeg har som er bevegelseshemmet, hørselshemmet og har diagnosen osteogenesis imperfecta. Å finne ut hva som er grunnleggende individuelle behov kan være et filosofisk spørsmål og en vitenskapelig forskningsoppgave. En finsk sosiolog, Erik Allardt, har publisert en undersøkelse av velferden i de nordiske land. Han delte de individuelle behovene og ønsker inn i tre hovedgrupper:

 - Å ha: Inntekt, bolig, arbeid, helse og utdanning = de såkalte fysiologiske og økonomiske behov og ønsker

- Å elske: Gode naboer, familiekontakter og venner = sosiale behov og ønsker

- Å være: Anseelse, politisk frihet og ressurser, kulturell identitet og aktivitet = psykologiske, politiske og kulturelle behov og ønsker. 

Ifølge den nordiske undersøkelsen er det vanskelig å påvise at Å ha-behovene er mer grunnleggende enn Å elske- og Å være-behovene. For meg er de tre hovedgruppene  vanlige og ikke spesielle behov. Jeg blir trist når jeg ser at mennesker med funksjonstap får klistrelappen at de har spesielle behov. Det skaper avstand til mennesker uten funksjonstap.

Feil holdninger til personer med funksjonstap viser seg til og med  i rettsapparatet. Nylig er to saker omtalt i Aftenposten. Begge gjaldt jenter som hadde vært utsatt for overgrep, men som ikke fikk forklare seg for politi eller med dommeravhør. Det ble sagt at de var for vanskelige å kommunisere med eller hadde kognitivt funksjonstap. Begge sakene ble henlagt.Det er ikke lett å akseptere at overgrep mot jenter med funksjonshemninger ikke når frem i rettsapparatet. Det er, selvfølgelig, diskriminerende, men signalene om at det ikke er nødvendig å ta anmeldelse på alvor når offeret har kommunikasjonsproblemer er skremmende.

Hvordan blir fremtiden?
Det er vanskelig å spå, men viktig å være optimist og det er viktig å ikke gi seg. Funksjonshemmedes organisasjoner har fortsatt en viktig jobb å gjøre med synliggjøring og påvirkning politisk og overfor "folk flest". Sosiale medier kan brukes med hell nå som både politikere og beslutningstakere i kommuneadministrasjon og helseforetak, i økende grad, er med på facebook og lignende.  

Vær med på å skape fremtiden for alle! Det kan hende det viser seg å være mulig.

 

#samfunnforalle
#funksjonshemmet
#funksjonstap
#nedsattfunksjonsevne
#universellutforming

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

70, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende Statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits