Voksne hørselshemmede diskrimineres

Da jeg skulle få mitt første høreapparat for snart 40 år siden var det bare barn og foreldre til barn under 18 år som fikk høreapparat på folketrygdens regning. For meg som ikke var barn og ikke hadde barn, opplevdes det urettferdig at jeg ikke hadde rett til gratis høreapparat. Etter kort tid ble dette endret slik at det var hørselstapet og ikke alder som avgjorde retten til høreapparater. Nå er jeg blitt klar over at alder igjen betyr noe for hvilke rettigheter hørselshemmede har.

Hvis høreapparatet går i stykker og må sendes til reparasjon mister de fleste muligheter til kommunikasjon. Dette oppleves belastende og skaper utfordringer som ikke kan løses uten reserveapparat. For yrkesaktive vil dette kunne føre til sykemelding fordi det blir umulig å utføre arbeidsoppgavene uten å høre godt nok. Barn har rett til reserveapparat og tidligere har det vært mulig for voksne å få tildelt reserveapparat. Denne retten er nå begrenset til de som er blinde i tillegg til hørselstapet og til de som står i fare for å falle ut av arbeidslivet og trenger to typer høreapparater.

NAVs rundskriv sier:

Ifølge forskriften kan «reserveapparat» til voksne kun gis til personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Det må dokumenteres at brukeren trenger én type apparat for å fungere i dagliglivet og en annen for å fungere i arbeidslivet. Det må også dokumenteres at det ikke finnes et apparat på markedet som kan dekke begge behov.

Praksis tilsier imidlertid at også voksne kan få stønad til to sett høreapparat av samme type til bruk i henholdsvis dagligliv og arbeidsliv. Dette gjelder når det er helt nødvendig for denne personen å bruke reserveapparatet hver uke eller oftere for å fungere tilfredsstillende.

I helt spesielle tilfeller vil belastningen ved å være uten høreapparat i forbindelse med reparasjon bli så stor at det kan gis reserveapparat. Dette gjelder for eksempel når brukeren i praksis blir både blind, døv og ute av stand til å orientere seg uten høreapparat. Praksis er ment å være svært restriktiv. Den må ikke komme i konflikt med den grunnleggende oppfatningen at de aller fleste ikke har nødvendig og tilstrekkelig behov for reserveapparat når hovedapparatet er til service eller reparasjon.

Det er uakseptabelt at NAV har en grunnleggende oppfatning at de aller fleste ikke har nødvendig og tilstrekkelig behov for reserveapparat nå hovedapparatet er til service eller reparasjon. Det viser at kunnskap om konsekvenser av hørselstap er mangelfull også hos NAV.

Hvorfor er det akseptabelt at barn under 18 år skal slippe å være uten høreapparat når det er til reparasjon? Hvorfor er det viktigere at barn skal høre enn at voksne skal høre? Reparasjonstiden er den samme enten apparatet tilhører et barn eller en voksen.

For noen uker siden undersøkte jeg muligheten for skrivetolk til et møte. Jeg har hatt glede av skrivetolk i møter, men aldri bestilt selv. Det ble en stor overraskelse for skrivetolk kan ikke tildeles til personer over 67 år. Det betyr at hørselshemmede som ikke klarer å høre i store forsamlinger ved hjelp av høreapparat og teleslynge, mister muligheten til bl.a. deltagelse i organisasjoner, kultur og fritidstilbud når de er fylt 67 år. Dette er altså situasjonen for seniorer som ønsker å være aktive og en ressurs for andre, men blir stoppet fordi det er laget en aldersgrense for å få skrivetolk.

Hvorfor skal hørselshemmedes rettigheter være aldersregulert? Kanskje det bør innføres lignende regler for hvilke aldersgrupper som får rullestol, arm- og benproteser? Det er mer synlig enn hørselstap så da ville kanskje politikere forstå det urimelige i å ha aldersgrenser for å kompensere for varige funksjonstap?

 

#hørselshemning #høreapparat #reserveapparat #skrivetolk

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

71, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende Statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits