Avlastning for pårørende eller for tjenestemottakere?

Det har pågått iherdige debatter i aviser og på sosiale medier om "hvem som vet best". Hva er den beste løsningen for familier med store omsorgsoppgaver - er det bruk av avlastningsinstitusjoner eller er det bruk av BPA (brukerstyrt personlig assistent). Debattantenes egenerfaringer preger synspunktene fra skyttergravene. Jeg oppfatter at uenigheten til dels er preget av foreldre og voksne søsken som mener at dagliglivet har vært så vanskelig at eneste løsning var å få avlastning ved bruk av avlastningsbolig. Debatten er også preget av pårørende som har opplevd uheldige episoder i avlastningsboliger og deretter fått avlastning ved hjelp at BPA, og opplever en ny hverdag for både familien og tjenestemottakeren. 

Flere av debattinnleggene kan leses i lenkene til sist i denne bloggposten.

Avlastningstiltak er en tjeneste som ikke tildeles brukere av helse- og omsorgstjenester, men til pårørende som står for de daglige hjelpetiltakene. Det er ingen aldersgrense knyttet til den som mottar daglig bistand, men tradisjonelt har det vært mest vanlig at avlastning gis til de som yte omsorg til barn og unge.

Formålet ved avlastning er å:

  • hindre overbelastning hos omsorgsyter
  • gi omsorgsyter nødvendig fritid og ferie og gi omsorgsyter mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter.


I 2015 var aldersfordelingen blant de som mottok avlastning fordi pårørende hadde omfattende omsorgsoppgaver:
0-17 år   5 820
18-49 år 1 845
50-66 år    121
67 år eller eldre  217

Rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPS) omfatter også avlastningstiltak, for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. I Rundskriv om BPA, fra departementet, er det presisert at når avlastningstimer skal beregnes, er det det gjennomsnittlige antall timer avlastning som personene med foreldreansvaret har behov for i uken. Det nevnes ikke at det må vurderes hva barnet/ungdommen har behov for.

Det er tydelig at avlastning skal dekke pårørendes behov. Det burde være en klar forutsetning at behovet til den som skal til avlastningsopphold må ivaretas på en god måte, og forhåpentligvis ivaretas dette i de fleste tilfeller. Jeg ser en utfordring i at retten til avlastning er knyttet ensidig til pårørende med omfattende omsorgsoppgaver. Tenk om lovverket ga den som har behov for daglig bistand og omsorg rett til tjenester som avlastet pårørende. Da tror jeg at de som tildeler tjenestene hadde hatt større fokus på å tilpasse tjenestene til omsorgsmottaker enn til omsorgsgivere. Da ville BPA eventuelt tildeles den som mottar hjelp fra pårørende og gi rom for større valgmuligheter, også for de under 18 år.  I denne gruppen er det personer med ulike funksjonsnedsettelser som kan påvirke mulighetene til selvstendige valg, men mange kan gi uttrykk for hva de ønsker og liker. Det vil også være barn/ungdommer som, til tross for store hjelpebehov, tydelig kan formidle sine valg og bidra i planlegging av aktiviteter i dagliglivet. 

Barn og unges rettigheter til et godt dagligliv må styrkes uavhengig av hva pårørende har av egne behov. Ved å få rett til tjenester som kan bidra til å avlaste pårørende, antar jeg at holdninger til utforming av tjenestene kan bli på barn og unges premisser i større grad enn nå.

 

 

Les flere innlegg i debatten:

http://morgenbladet.no/ideer/2016/11/de-toffeste-motene

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Funksjonshemmede-barn-er-ofte-rettslose-barn-608879b.html,

#avlastning #avlastningsbolig #BPA 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myhreperspektiver

myhreperspektiver

71, Bærum

Jeg er utdannet fysiolog (UiO) og har arbeidet på sykehus, undervist tannleger, forsket på regulering av blodtrykk, drevet med kreftforskning og legemiddelinformasjon. Fra 2002 til 2012 var jeg ansatt som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Tidligere har jeg bl.a vært avdelingssjef i daværende Statens legemiddelkontroll og har 10 års erfaring fra Sosialdepartement (nå Helse- og omsorgsdepartementet). Min fortid som leder av Funsjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) på 1980-tallet har gitt et viktig grunnlag for arbeidsoppgavene og interesseområder. Egen erfaring som pasient med en sjelden diagnose og daglig erfaring som bevegelses- og hørselshemmet er gode utgangspunkter for bloggen. Mange års kontakter med personer med ulike kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser er også nyttig bakgrunnskunnskap.

Kategorier

Arkiv

hits